Reklame overalt!

Reklamens inntog har satt sitt preg spesielt utover det 20. århundre samt utover det 21. De fleste mediene er overfylt med slagord, fancy bilder og lovord om alls slags materielle goder. Ordet "reklame" stammer fra det latinske ordet "reklamare" som betyr å "rope ut", "stadig gjenta". Reklame brukes som oftest for å opplyse folk om et produkt eller et budskap. Hvis det er et produkt pleier det å komme påstander om hvor effektivt eller nyttig dette produktet er og hvor mye bedre det er enn lignende produkter, angivelig. Det er som oftest flertallige virkemidler brukt for å påvirke mottakeren/kunden til å kjøpe produktet, samtidig som det alltid vises fra sin beste side.
Over TV, radio, internett, postere, skilter og mer bringes et budskap om materialisme samt noen utvalgte gode formål. Det mest omtalte er nok supermodellene, med sine har anorektiker-kropper, og har ført til et sterkt sexpress blant unge mennesker verden over. Til tross for slike tegn sier noen at de ikke føler seg det minste påvirket, men et kort besøk i nevnte persons hjem motbeviser den påstanden som oftest. Folkene bak reklamer appellerer ofte til enkelte mottakergrupper for å sentrere salget og kanskje gjør det mer samtidig, mens andre ganger gjenspeiler det til underbevistheten og du påvirkes uten å vite det. Enkelte ting er jo akkurat det du kanskje ser etter når du plutselig ser den i pausen av yndlingsprogrammet og redder klesskrisen for den neste måneden. Reklame påvirker på godt og vondt og uansett så har nevnte reklamen samt penger tatt et godt grep over alt som kalles underholdning og er kommet for å bli. Og hvis reklame ble fjernet, tror du at du ville savnet det?

Forfatterbesøk av Per Ivar Martinsen

Vår ærede skole Sandvika fikk nylig besøk av dikt-forfatter Per Ivar Martinsen og til min undring så var det ikke kjedelig. Tidligere erfaringer med dikt og forfattere har vært uinteressant forelesninger om en forfatters utrolig kjedelige liv, men her kom det en ny vri. Per Ivar inkluderte oss i dikter-livet og skapte en interesse for noe jeg har hatt minimal interesse for tidligere. Jeg ble litt forvirret riktig nok.

Iløpet av tiden vi tilbrakte med hr. Martinsen skapte vi et par dikt. Ikke så lange dikt, men likevel dikt ifølge han. Det trengte ingen spesiell rytme, rim, lengde eller noe oppsett, det var et dikt. Det er kanskje en av grunnene til at jeg ikke liker dikt. Det er ingen spesifikk måte å vite om et dikt er bra eller ikke. Dikt kan være omtrent hva som helst, om så godt som hvem som helst kan kalle seg en dikter... Hvordan kan en vøre en bedre dikter enn en annen?

Kort sagt noe jeg ikke liker, fremstilt på en interessant måte og inkluderende nok til å få de små grå svingene. All honnør til Per Ivar Martinsen i denne kommentaren som ble litt annerledes enn en kommentar.

Faen av Lasse Gjertsen

En grusomt morsom film av Lasse Gjertsen hvor han går inn i historien til ordet faen.

Mannen Som Elsket Yngve!

Det er 1989 og Berlinmuren faller og alle er i ekstase. Jarle Klepp, som bor i Stavanger, har alt. Verdens beste kjæreste, verdens beste kompis og er vokalist og gitarist i "Mattias Rust Band". Men så starter en ny person i klassen og det er Yngve. En litt annerledes og innesluttet gutt som spiller tennis og hører på techno-synth. Jarle begynnner gradvis å svikte avtaler med vennene og kjæresten, for å kunne være med Yngve og spille tennis. "Hot tension" oppstår tidlig etter en gymtime når det er kun de to igjen i dusjen og de bestemmer seg for å sjekke hvor lang tid de kan holde pusten.

Hovedrolleinnehaver Rolf Kristian Larsen var som skapt for rollen. Overbevisende som få og reflekterer rollen sin på en måte som virkelig setter fingeren på konfliktene til den tydelig forvirrede hovedpersonen.
Skuespillerne generelt overrasket meg positivt ettersom endel Norske filmer har gitt meg et dårlig inntrykk av Norske skuespillere. Alt var veldig overbevisende og selv de "kleine" situasjonene fikk meg til å bli flau der jeg satt. Rett og slett en av de bedre filmene jeg har sett og eneste grunnen til at den ikke får 6 av meg er fordi jeg generelt egentlig ikke liker denne typen film. Kort oppsummert: løp og se den.

Sandvikarevyen 08!

Oppskrift på Fiasko...
Den første Sandvikarevyen noensinne og jeg tviler. Tviler på at den kan bli bra (rettelse: tvilte) . Da jeg først hørte navnet tenkte jeg: huh... det valget kan bli litt ironisk, men men. Jeg tok en av de senere forestillingene så når andre som hadde sett den forandret det selvfølgelig mine forventninger. Ifølge folka sugde den... 2 dager senere er det den beste revyen i Bærum, siden ingenting slo Nesbru sin *Askerfolk*... Nei, jeg hadde ikke store forventninger må jeg innrømme. Og når jeg først så den så var det tilfredstillende. Åpningssketsjen var kjedelig men det tok seg opp. Og med vafler til 10 kr i pausen så funka det. Emiment dansing av min navnebror Lars løftet revyen til det positive. Jeg likte den, ikke spesielt godt, men jeg likte den. Dissing av gangstere og samer blir aldri kjedelig og jeg anbefaler dermed Sandvikarevyen... selv om den var ferdig for over en uke siden.....

Millennier

Er du født mellom 1980 og 1995? Les dette. (link)
Dagbladet har kommet med en artikkel om det såkalte "Millennie-kullet" fra 1980-1995 og hvordan vår generasjon er langt mindre interessert i jobb enn tidligere generasjoner. Selvfølgelig er det en viss interesse for jobb, men det hevdes at den må være perfekt ellers bare slutter "vi" og finner en annen jobb. Moral og lojalitet er visst ikke så viktig lenger og det å generelt like jobben sin er viktigst. Jeg personlig ser ingen problemer med dette og synes isåfall synd på våre foreldre som måtte slite seg gjennom en hverdag med en jobb som ikke var interessant. Men... for det kommer alltid et men. Selv om de ikke er fornøyd eller var fornøyd med jobben sin trenger ikke de middelaldrene og oppover syte over hvor enkelt vi har det. De har brakt det over oss og vi takker og bukker og takler den lille motgangen som er, på vår måte. Og utrolig hvor mye bedre man jobber hvis man misliker jobben sin? Skal si jeg kunne tenkt meg en jobb med god lønn som jeg hater. Men men men så kom jeg til å tenke på overskriften... "Egoistiske Verdensmestre med puter under armene" samtidig som de nevner gjentatte ganger at denne generasjonen bryr seg mer om familie og venner enn jobben. Det høres jo utrolig egoistisk ut for meg? Verdensmestre, ja det kommer jo godt med. Puter under armene... Høres behagelig ut. Kritiser oss så mye dere vil. Vi er den nye generasjonen og vi liker forandring... Just face it...