Dagbladet har kommet med en artikkel om det såkalte "Millennie-kullet" fra 1980-1995 og hvordan vår generasjon er langt mindre interessert i jobb enn tidligere generasjoner. Selvfølgelig er det en viss interesse for jobb, men det hevdes at den må være perfekt ellers bare slutter "vi" og finner en annen jobb. Moral og lojalitet er visst ikke så viktig lenger og det å generelt like jobben sin er viktigst. Jeg personlig ser ingen problemer med dette og synes isåfall synd på våre foreldre som måtte slite seg gjennom en hverdag med en jobb som ikke var interessant. Men... for det kommer alltid et men. Selv om de ikke er fornøyd eller var fornøyd med jobben sin trenger ikke de middelaldrene og oppover syte over hvor enkelt vi har det. De har brakt det over oss og vi takker og bukker og takler den lille motgangen som er, på vår måte. Og utrolig hvor mye bedre man jobber hvis man misliker jobben sin? Skal si jeg kunne tenkt meg en jobb med god lønn som jeg hater. Men men men så kom jeg til å tenke på overskriften... "Egoistiske Verdensmestre med puter under armene" samtidig som de nevner gjentatte ganger at denne generasjonen bryr seg mer om familie og venner enn jobben. Det høres jo utrolig egoistisk ut for meg? Verdensmestre, ja det kommer jo godt med. Puter under armene... Høres behagelig ut. Kritiser oss så mye dere vil. Vi er den nye generasjonen og vi liker forandring... Just face it...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar